opprinnelig publisert på Da-Nye Meninger
Rett før hennes reise til Generalforsamling i FN september kom utenriksminister, Ine Eriksen Søreide, med et kraftig medieutspill om Venezuela. Det er litt merkelig at, av alle de presserende saker Norge har å fremme på FN, Venezuela skulle være prioritert. ”Det finnes ingen enkle løsninger på Venezuelas krise” påsto utenriksminister. Dette var kanskje den eneste riktige observasjonen i hele hennes utspill. Ellers ble vi servert et lett tildekket forsøk på å rettferdiggjøre utenriksministerens ønske om å føye seg til USAs destabiliseringskampanje for regimeskifte i Venezuela på FNs generalforsamling.
Hun kom med et tydelig budskap: «I FN i New York denne uka vil krav om humanitær tilgang og politisk dialog i Venezuela stå helt sentralt.» Med andre ord, alle krav, i en situasjon som Søreide selv beskriver som komplisert, rettes mot landets regjering. Dette er fulgte av en rekke påstander om udemokratisk praksis, menneskerettighetsbrudd og manglende vilje til dialog. Dessverre er hele Søreides hypotese basert på to feilaktige påstander: at det er en humanitær krise i landet, og at det er en regjering som hindrer politisk dialog.
En humanitær krise er noe vi forbinder med land som opplever sultkatastrofer eller omfattende krigssituasjoner som f.eks. Rwanda og Syria. Slik er ikke situasjonen i Venezuela. Ja, landet er i en dyp økonomisk krise som er et resultat av den globale økonomiske krisen og det følgende fall i oljeprisene. I tillegg har det vært flere mislykkede og feilaktige tiltak på økonomistyring fra regjeringen, og vedvarende korrupsjon i både de statlige og private sektorene.
Problemet er at denne krisen har blitt ytterligere forverret av USAs ulovlige økonomiske og diplomatiske sanksjoner mot landet, og en destruktiv og saboterende opposisjon. Sanksjoner og sabotasje har forårsaket hindringer for distribusjon av både medisin og mat til landets befolkning, og er en målrettet redskap for å skape misnøye og støtte for regimeskifte, noe som kom tydelig fram i rapport fra FNs spesielle utsending for menneskerettigheter i august. Både Colombia og Mexico har et større migrasjonsproblem enn Venezuela, Colombia er et av landa i verden med flest internt fordrevne. En nylig utgitt undersøkelse av FNs flyktning organ viser at 52% av de som krysser grensen til Colombia, reiser for å kjøpe ting de ikke får tak i i Venezuela, og 17% pendler til arbeid de har i nabolandet.
Når det gjelder politisk dialog, har Latin-Amerikagruppene i Norge påpekt i to brev til Utenriksdepartementet at det faktisk var opposisjonen som hadde trukket seg fra den tidligere runden forhandlinger. Noe selv Pave Frans beklaget, og mente at de ikke hadde noe reelt grunnlag for å gjøre.
Og at i år etter et nytt forsøk på forhandling brøt sammen, da opposisjonen nektet å skrive under en avtale de hadde blitt enige om i Den Dominikanske Republic, refererte vi til en uttalelse fra sjefforhandleren under samtalene. Den tidligere spanske statsministeren José Luis Zapatero. Zapatero var ikke nådig i sin kritikk av opposisjonen, han utrykte stor skuffelse og fordømte opposisjonen for å ikke undertegne avtalen. I et åpent brev kom han med følgende utsagn: «Det er sjokkerende at dokumentet ikke ble signert av opposisjonen. Jeg er ikke enig i omstendighetene og årsakene, og min plikt er å forsvare sannheten».
La oss også minne Søreide på at dette ikke er noe vanlig, demokratisk opposisjon i den forstand vi tenker på her i Norge. Store deler av opposisjonen i Venezuela er svært voldelig (vi har sett flere tilfeller av lynsjing, brenning levende og halshogging av regjeringstilhengere under opposisjonens «fredelige» demonstrasjoner). De har utført statskupp, attentat mot presidenten, økonomisk sabotasje, og aldri akseptert resultater av demokratiske valg, selv om disse har blitt overvåket og godkjent av EU, UNASUR, og USAs Carter Foundation, som beskriver Venezuelas valgsystem som et av de mest transparente og troverdige i verden.
Derfor må vi betrakte Utenriksministerens utspill som enda en ukritisk og underdanig støtteerklæring til en xenofobisk, rasistisk og reaksjonær president, som har bestemt seg for regimeskifte i et olje- og ressursrikt land i en region som USA alltid har betraktet som sin bakgård. Et regimeskifte han selv har erklært; utelukker ikke militære intervensjoner, med følgende ekte humanitær krise i hele regionen.
Nei Ine Eriksen Søreide, det finnes ingen enkle løsninger på Venezuelas krise, og det gjøres ikke noe enklere med at du gir Norges støtte til Donald Trumps ulovlige destabiliseringskrig mot landet. Kanskje den eneste betydningsfulle lærdom som kom frem i den nylige utgitt rapport om Norges innsats i Libya, var at Norge «hadde i liten grad en egen, selvstendig forståelse av situasjonen». Konklusjonen var at i fremtidige konflikter burde Norge ta en selvstendig vurdering basert på faktagrunnlag før en eventuell intervensjon. Utenriksministeren har tydeligvis ikke fått med seg denne lærdommen!